Det holdt på å bli den perfekte debut. Jeg har sikkert gått med drømmen om å oppleve min største fotballkjærlighet, Liverpool, ringside hjemme på Anfield i 20 år. Kombinasjonen av et godt initativ fra Svein, og min egen 30-årsdag som unnskyldning for å svi av den nødvendige sum penger, gjorde at drømmen gikk i oppfyllelse mandag kveld. Og ikke til hvilken som helst kamp: lokalderby mot Everton. Rammen var perfekt: fire kompiser (Svein, Thomas H, og Thomas W) på langhelg i Beatlesbyen. Grunnet exit i ligacupen ble det som opprinnelig var en lørdagskamp til mandagkveldskamp, og dermed fikk vi en langhelg å lade opp på.
Og for å begynne med slutten: Kampen. Hele helgen hadde jo vært en slags oppladning til denne stunden. Drakt med navn var kjøpt inn. Lokalaviser med siste info lest. Tips om kamputfall utvekslet med taxisjåfører. Rundtur på stadion gjennomført. Og lørdagens resultater i Premier League gikk definitivt ikke «vår» vei. Dermed var det ikke bare opplevelsen av Anfield i seg selv som ga nerve til kampen, heller ikke at det var lokaloppgjør: Liverpool var også nødt til å vinne for å holde Man U bak seg på tabellen.
På selve kampdagen sørget gutta selvsagt for at alt var tatt hånd om. Varme klær var på plass. Liverpool trøye og skjerf, likeså. Magen var fylt med tilstrekklige mengder mat. Og vi ankom nabopuben til Anfield, Albert, i god tid til å sikre gode plasser og suge inn stemningen. Så tidlig at det primært var nordmenn der, som gjorde mer eller mindre vellykkede forsøk på å dra i gang supportersanger(gutta bortenfor ga seg ikke på sangen til Mascherano, til tross for at de 20 første forsøkene eller så var mislykka). Etterhvert kom imidlertid lokale til, og stemningen steg. En liten strek i regningen var det at kombinasjonen ulltøyforåholdevarmenenkaldkveldute og silditønnepåpub gikk litt skralt overens, og vi måtte kaste inn håndkleet noe tidligere enn beregnet på Albert. Men hva gjør vel det? Da fikk vi bedre tid til å innta arenaen, få med oss oppvarmingen, og bli klare til avspark.
Og en stor opplevelse var det. Stemning, synging, og spenning. Første omgang var mye preget av stillingskreg, men det føltes som om Liverpool hadde et visst grep, og da Torres kom alene gjennom rett før pause var det bare stolpen som skilte fra ledelsen. Litt lite sjanser var det dog, og Liverpool kom sjelden i gang med det store angrepsspillet. Noe bedre i utgangen av andre omgang var det, før stillingskrigen kom tilbake igjen. Derfor var det en syyyyyyyyykt deilig følelse når Steven Gerrard fikk stadion til å eksplodere med et mål helt etter hans varmerke. Den stemningen som da oppstod var helt, helt fantastisk.
Dessverre valgte Rafa Benitez å kjøre defensivt ettersom slutten nærmet seg, og for min del virket det som alt hans fokus var på å sikre 1-0. Begge spissene, Torres og Kuyt ble tatt ut, og Leiva kjørt inn på midtbanen. Og selvsagt måtte det straffe seg. Tre minutter før full tid laget Benayon et unødvendig frispark, og Cahill fikk stå helt umarkert på 3 meter og heade inn utligningen. Tomheten og skuffelsen som da dukket opp tilsvarer vel omtrent andre enden av følelsregisteret i forhold til eksplosjonen 20 minutter tidligere.
Og med bare få minutter igjen skjønte alle at 1-1 kom det til å bli, og slik ble det. Ut av banen gikk 40 000 skuffede supportere, og mumlet om merkelige bytter, unødvendige mål – og hva i all verden som gjør at Rafa Benitez er så glad i Lucas Leiva? Der og da var ikke entusiasmen over å ha vært på Anfield Road så stor som den burde…
Men med litt avstand til den nedturen er det ikke vanskelig å sette det hele i perspektiv å si at det var en fantastisk opplevelse, og en fantstisk helg. Liverpol var en langt finere by enn jeg hadde trodd, og et godt sted å være for avslapping, kameratskap og litt shopping. En skikkelig vitamininnsprøyting!
Guttegarderoben 