Herren sørger for sine

I dag var det knallharde prioriteringer. Min nyvunne fotballkjærlighet gjennom de siste to sesongene, SIF, hadde sin hjemmedebut i Adeccoligaen – midt i IMIsk kirketid. Gudstjenesten kom først, og på vei til kirke kunne jeg konstatere at oppladningen på en oppjustert Siffen var i full gang.

Jeg har vel venner som synes valget i et slikt dilemma burde være åpenbart – men det er litt forskjellig hva de mener er åpenbart, å velge fotballen eller kirka. Selv om jeg gjerne skulle hatt pose og sekk lever jeg imidlertid stort sett ganske godt med å tilhøre en menighet som ikke har de mest fotballvennlige tidene – jeg får jo sett en god del av det fabelaktige spillet uansett. Men noen dager kniper det litt – som i dag, ved en slik spesiell anledning. L’pool – United er vel en annen jeg har kjent litt på.

Anyway. På vei hjem fra gudstjenesten passer jeg SIF og stadionuret viser 74 minutter, og 2-1 til bortelaget Moss. Jeg stopper opp for å se siste kvarteret – og hva skjer? Jo, i det jeg stanser opp gjør Rolly (Rolv Magne Olsen) 2-2! Fantastisk. Herren sørger sannelig for sine.

Nå har SIF åpnet Adeccoligaen med 4 poeng på to kamper, og det som ligger foran kan bli riktig spennende!

Han er oppstanden

Ja, han er sannelig oppstanden!

1. Påskedag. Oppstandelsen. Liv. Dagen som stadfester at kristen tro er mer enn et regnestykke om synd, det handler om livets krefter som vant over dødens krefter. Om at å høre til Jesus ikke bare er å frelses fra noe, men til noe.

Dagen er så langt markert slik den alltid markeres når jeg er i Tvedestrand, med Ottesang i kirka og påfølgende påskefrokost på Bedehuset jeg er vokst opp på. Fint å markere dagen slik. Fint å treffe mennesker som har betydd mye, men som jeg ikke lenger ser så ofte. Vemodig å se hvordan rekkene tynnes, alderen stiger, og lite nytt blod kommer til. Men fantastisk å få gå til gudstjeneste med en ung prest som er ansatt særlig for å bygge opp ungdomsarbeidet i byen. Heier på deg!

Årets påskevers for min del har blitt fra Salme 49:

8 Ingen kan løse ut sin bror
og gi Gud løsepenger for ham,
9 – det ble for dyrt å frikjøpe hans liv,
det må en oppgi for alltid –
10 så han kunne leve evig
og aldri gå i sin grav.

Ingen kunne gjort det Jesus gjorde. For oss mennesker er det lett å kjenne at har den fulle kontrollen på eget liv. Erik Fosnes Hansen skriver i en av bøkene sine noe slikt som at “Livet er en fugl, jeg er kvisten den sitter og vipper på.” Sannheten er at det er langt utenfor vår rekkevidde å ha kontroll over livet. Både det vi er gitt her og nå, og det evige. Ingen av oss kunne som Jesus sikret det for evigheten. Denne påsken har for meg blitt en tid for å refokusere på ærefrykten, ydmykheten og gleden over det livet får lov til å ha. Det er ingen selvfølge! Så la oss leve det til fulle, med takknemlighet og fokus på de rette tingene.

Snart går toget hjem til Stavanger igjen. Blir godt å komme hjem. Håper å se mange av dere da!

Skape kultur

Da sitter jeg på ferja med retning Arsvågen. Bømlo er delmål, bryllup i Førde er helgens hovedmål. Noen intense og gode dager er lagt bak, og jeg benytter anledningen til å slenge ut noen tanker jeg tenker mye på for tiden.

Ordet kultur har i en tid svirret i hode mitt. Hva slags kultur ønsker jeg  at skal skapes i miljøene jeg hører til i? Og hvordan skapes en slik kultur?

Andy Crouch åpner boken Culture Making slik:

“The essence of childhood is innocence. The essence of youth is awareness. The essence of adulthood is responsibility. This book is for people and a Christian community on the treshold of cultural responsibility.”

Så skriver han om hvordan ungdomsarbeid har vært noe av det som har hatt mest suksess i mange kirker de siste årene. Hvordan “cultural awareness” har vært høyt på agendaen, og hvordan det også har påvirket oss som kirker i alle generasjoner. Før han fortsetter:

“But what happens after youth ministry? What does it mean to not just culturally aware but culturally responsible? Not just culture consumers or even just culture critics, but culture makers?”

I kallet til å være folk som tar ansvar for å skape kultur, ikke bare tilpasse seg, tror jeg vi finner noe som er verdt å stanse opp for. Jeg tror det ligger noe enormt viktig her. For tiden får jeg lov å anvende det sammen med gode folk jeg jobber med i menigheten. Men det er like relevant inn mot vennegjeng, familie og arbeidsplass. Er du en som vil være med å ta ansvar for å skape en kultur? En kultur som representerer noe godt? Være en som ikke bare tilpasser seg, eller nyter godt av kulturen, men som preger den?

Som Crouch skriver handler dette om ansvarlighet – eller kanskje et annet ord er like treffende: modenhet. Fordi det handler ikke bare om å delta på noe, være tilstede osv, men om holdninger og handlinger. Om vilje til å reise seg opp og ta ansvar.

Crouch sier videre:

“We don’t make Culture, we make omelets. We tell stories. We build hospitals. We pass laws. These specific products of cultivating and creating are what eventually, over time, become part of the framework for the world of future generations.”

Kultur kan være et abstrakt ord. Og vi kan beskrive en kultur vi ønsker med abstrakte verdier. Men skal en kultur skapes, må den materialiseres i konkrete handlinger.

For et par helger siden hadde vi besøk av en gjeng fra USA. Noe av det som var utrolig treffende med dem var at de var utrolig preget av raushet og inkludering. Det var vanskelig å være i et rom de var i, og bli stående alene. En av dem ville naturlig ta kontakt med deg da. Det var vanskelig å føre en samtale med dem uten å bli vist omtanke, tilbudt overnatting om du kom til hjemstedet deres osv. Jeg vil si de hadde med seg en raus kultur. Men det ble ikke synlig gjennom ordet, men gjennom de konkrete handlingene.

Jeg har mange tanker om hva slags kultur jeg ønsker å være med å skape. Men nå er tiden ute, så det får bli en annen gang.

God helg!

Besøk fra Bethel

Gode ting på gang i helgen, sakser fra Thorbjørns infomail her:

BETHEL TEAM
I helga som kommer (20. – 22. mars) får IMI Kirken besøk av et team bestående av folk fra Bethel Church i Redding, California, og fra Kristkirken i Bergen. Denne gjengen kommer fra et miljø der Guds kraft; mirakler, tegn og under er normalen. De kommer for å lære oss mer om hvordan Guds rike kan bli synlig i våre liv i hverdagen. Det blir fokus på Guds overnaturlige kraft og det profetiske, og hvordan vi er kalt til å være bærere av dette i våre egne liv, i møte med en verden som er sulten på en virkelig og nær Gud. Du vil trolig bli utfordret i løpet av denne helga, som også er en gyllen anledning til å bli forandret av Gud. Få med deg så masse som mulig fra dette besøket.

Det vil bli servert kaffi og snacks.

Program fredag:
Kl. 20.00: Kveldsmøte i Ungdomssalen i IMI Kirken

Program lørdag:
Kl. 09.30: Seminar om skattejakt (overnaturlig evangelisering) i Ungdomsalen i IMI Kirken
Kl. 11.30: Pause
Kl. 11.45: Vi går ut på skattejakt i Stavanger
Kl. 14.00: Pause
Kl. 14.30: Seminarer:
• Profetisk kunst, i IMI Åpen Barnehage
• Å være en bærer av Guds nærver i hverdagen i Ungdomssalen i IMI Kirken
Kl. 16.30: Seminarer ferdig

Vil du vite mer og Bethel Church og Kristkirken?
• Bethel Church sin hjemmeside: www.ibethel.org
• Kristkirken sin hjemmeside: www.kristkirken.no

Minner om….

…ingen gudstjeneste i IMIs lokaler i dag, men misjonale fellesskap rundt omkring. Sjekk mer på hjemmesidene.

ReJesus

Flere enn meg som holder på å pløye gjennom ReJesus av Hirsch & Frost? Noen som blir med på en kollokvie/samtalegreie ut i fra boka? Foreslår 2 økter på bøker og børst i løpet av de nærmeste ukene, halve boka hver gang, om noen blir med.

Annerledes søndag

Dette har vel vært det man kaller en annerledes dag på jobben. Da jeg ankom IMI utpå dagen i dag(etter å ha spist morsdagmiddag på Rica spandert av Svigers), var det lite å skimte av den sedvanlige energien fra en rekke mennesker som gjør seg klar til søndagens gudstjenester og det som følger med. Kun en enslig sjel satt stille og fredelig ved en datamaskin. Etter noen intense uker med forberedelser var den første søndagen kommet: Ingen gudstjenester i IMI Kirkens lokaler, men i stedet er folk spredd rundt i en rekke forskjellige fellesskap. 22 denne første gangen, antagelig flere allerede neste gang.

For meg handler dette om to ting:

Misjon. Den grunnleggende erkjennelsen av at vi bare i begrenset grad når nye mennesker ved å utelukkende invitere inn til vårt hus, og våre arrangement. Dette er ikke enten-eller, vi får stadig drypp om at folk inviterer med seg, og at folk som ikke har bekjent noen tro gjør erfaringer med Guds godhet på gudstjenestene våre. Likevel: Ene og alene har “kom”-moduset sine begrensninger. Håpet med å sende folk ut, til nabolag, vennegjeng eller generasjon, er at vi kan komme nærmere folk som ikke oppsøker kirka. At “gå”-dimensjon av Jesus ord til oss kan bli en større del av det vi gjør sammen som menighet.

Å være kirke på en annen måte. Forhåpentligvis blir ikke dette bare å møte opp et annet sted, til en litt annerledes gudstjeneste. Forhåpentligvis blir det fellesskap av dette, hvor de som kommer sammen bidrar, og gjør kirke sammen. Bindes sammen av relasjon. Etterhvert også hører sammen langt utover den ene søndagen i måneden. I seg selv er det noe nydelig i at det ikke er en taler i IMI denne søndagen, men over 20. Ikke en møteleder, men over 20. Ikke en lovsangsleder, men over 20. Osv.

Og disse to tingene henger sammen. Vi når i seg selv ikke lengre av å samles i hjem, i stedet for på IMI. Vi er ikke kommet lengre som menighet på noe nivå bare av å samles på en annen måte. Men hvis dette kan bli til fellesskap som på en annen måte hører sammen, og spør seg selv hva de kan bety for menneskene de er sendt til, ja da kan mye spennende begynne å skje.

Mange er glade i gudstjenesten, både i det den innebærer og det å komme mange sammen, og noen lurer på om den ikke er viktig lenger. Jo, det er den. For IMI sin del tror jeg fortsatt vi vil ha et sterkt senter, og samles ofte til gudstjeneste. Men kanskje får den en annen funksjon? Ikke som det primære stedet for å høre til, men mer som stedet hvor alle kommer sammen for å feire?

Mye er fortsatt i formingsfasen, og må bli til ettersom vi lærer underveis. Ikke fortvil om du er forvirret, dette er litt kaos. Men kaos er ikke farlig. Og vi vil gjøre alt vi kan for å fange opp ting underveis.

Selv hadde jeg fått det ærefulle oppdraget og være på IMI for å ta i mot de som ikke hadde fått med seg endringene, og kom for å være med på gudstjeneste. Det kom totalt 9 mennesker. Normalt sett en katastrofe. I dag en seier. I alle fall hvis det betyr at folk har vært rundt om i fellesskapene. Nå venter jeg i spenning på rapportene om hvordan det har vært de ulike stedene. En sms har tikket inn fra Sørmarka, hvor 80 familiefolk(sprengt kapasitet) hadde hatt en glimrende stund sammen. En annen sms fra “Lys i mørket” – gjengen som er i byen og snakker og ber for folk natt til søndag forteller at i natt ba de til frelse med et menneske. Nydelig!

Sixstep nytt

Platelabelen til Passion, Sixstep records, har signert to nye lovsangsledere. Kristian Stanfill og Christy Nockels. Ingen av dem er nye i Passion sammenheng, men altså på plateselskapet. Stanfill har nå sluppet EPen “Attention” som er tilgjengelig i Itunes, og på Nockels sine hjemmesider har du mulighet til å laste ned hennes nyeste singel. Begge kommer med plater senere i år.

Et døgn på Grimerud

Tilbake i Stavanger igjen i går kveld, etter et døgn på østlandet og DAWN Forum. DAWN står for Discipling a whole nation, og har et spesielt fokus på menighetsplanting. Drømmen deres er: “å se vanlige Jesu etterfølgere danne og multiplisere fellesskap alle steder.” Enkelt sagt: alle som følger Jesus kan gjøre menighet, og gjennom det nå nye mennesker.

På DAWN Forum møtes alle slags mennesker som på et eller annet vis har noe med nyplanting av fellesskap å gjøre, mange menighetsplantere, men også sånne som meg selv – som er med på å stimulere til dannelsen av nye fellesskap ut i fra en mer etablert setting. Det er fra alle slags kirkelige settinger, Den norske kirke, Pinsevenner, metodister, Misjonssambandet osv.

Og jeg må bare si at det var skikkelig oppmuntrende å være der! Rett og slett fordi det åpner øynene for at det skjer veldig mye spennende rundt om i Norge når det kommer til dannelsen av nye fellesskap som når nye mennesker. Mye mer enn det en oppdager bare med å følge med i sine egne settinger. Og det skjer på mange forskjellige vis, og etter mange forskjellige modeller. Dawn har laget en splitter ny DVD om nettopp dette, hvor de forteller åtte forskjellige historier fra ulike kanter av landet om menigheter som vokser fram. Anbefales!

Det store ordet på konferansen var ikke overraskende relasjoner. At menighet handler om relasjoner mer enn strukturer, og selvsagt også at det å nå nye mennesker i stor grad handler om relasjoner. Og: hjerteslaget i relasjonen til Jesus. Mark Wilkerson som har bakgrunn fra Hillsong London og nå har plantet Hillsong menighet i Berlin underviste, nettopp med sterkt fokus på dette.

Jeg ble også oppmuntret av å merke forståelsen for at kanskje ikke modeller og etablert vs nytt alltid er den viktigste diskusjonen. I stedet ser man at mange forskjellige modeller fungerer, både i nye og gamle settinger. Mer handler det om å følge det det kallet Gud gir, på mange ulike vis. Og å gjenreise en tro på og forståelse av hva en menighet er for noe, og hvor grunnleggende menigheten er i det kristne livet.

Viktigere enn undervisningen er nok hengingen med folk. Fikk gode prater med både gamle og nye kjente, og hadde gleden av å reise og dele rom med løftessønnen AKA Johannes.

Nå er det full rulle med jobb og barnevognhandling i noen dager, før turen går til Liverpool fredag. Skal se Liverpool – Everton og kose meg med gutta!

Passion planter menighet i Atlanta i disse dager. Her er hjemmesiden.