Kindle?

I utgangspunktet har jeg vært skeptisk til konseptet med e-bøker. Som bokelsker liker jeg å ha bøkene i hånda, kunne skrible i dem, og ikke minst ha dem i tilgjengelig i bokhylla. Generelt har jeg vel også en hang mot å gå med ryggen inn i framtida på slike ting – jeg stod beinhardt på “cd i handa” konseptet, men registrerer at jeg det siste året har kjøpt flest plater i Itunes.

Samtidig har jeg en voksende interesse for duppeditter som kan gjøre ting jeg er glad i mer tilgjengelig, enklere, og gøy å bruke. Ipoden gir meg musikken min når og hvor jeg vil, Iphonen mail, kalender og diverse applikasjoner. Og et lesebrett kan altså gi bøkene?

Det var i alle fall når jeg kom over Amazons lesebrett Kindle at jeg for alvor fattet interesse. Antagelig kjøper jeg rundt 25-30 bøker fra Amazon i året, primært bøker som går på kristenliv/teologi/ledelse/sosiologi/kulturforståelse osv. Skjønnlitteraturen tar jeg primært på norsk – fra biblioteket. Med Kindle kan jeg få disse bøkene på minuttet, i stedet for å vente 2-3 uker på levering – og: de koster vesentlig mindre. I tillegg til at du altså kan bringe med deg et lass bøker rundt omkring uten å få varige men i skuldre og rygg(kona mobber meg stadig for de 35 bøkene som ligger på nattbordet mitt) – alle sammen i et lesebrett.

Lenge kunne jeg nøye meg med tanken – siden Kindle kun var tilgjengelig i USA. Men for et par måneder siden kom den globale versjonen, og for 259 dollar kan den bli min også her i Norge. Vil jeg gjøre en såpass stor investering? For noe jeg har et litt ambivalent forhold til?

En mulighet dukket opp: Du kan laste ned Kindle applikasjon for Iphone, PC og snart også Mac helt gratis – og så kjøpe bøkene til vanlig Kindlepris(av og til ned mot 25% av original bokpris), få dem inn på din iphone eller mac på minuttet og lese der. Kanskje er det løsningen? Forfatter og Kindleentusiast Eirik Newth sier til og med at du bør gjøre dette for å se om du liker det, før du bruker penger på selve lesebrettet.

Så nå er Kindle for Iphone installert, og et par bøker hentet ned. Allerede på kveld nr 1 dro jeg nytten av å kunne lese etter at kona krevde lyset slokkes, men jeg vet enda ikke om selve leseopplevelsen er tilfredsstillende. Noen andre som har prøvd dette og har input?

Blogg verdt å merke seg

Bloggverdnen har fått en ny tilvekst som er vel verdt å få lagt inn i lista over ting du sjekker. Ove Conrad Hansen, lærer på Misjonshøgskolen og eldste her i IMI, må være den mannen jeg kjenner som leser flest bøker. Og med teologi, kirke, og alt som lukter misjonalt som særområde er det ikke til å legge skjul på at jeg sjelden møter han uten at han nevner en bok jeg tenker jeg burde fått lest. Noe som selvsagt ikke er realistisk. Derfor er det med stor glede jeg kan si at Ove Conrad nå har fått sin egen blogg, hvor han blant annet legger ut omtaler av en del av det han leser. Følg med, følg med.

Lest: The X and Y of buy av Elizabeth Pace

(En sommerdag tok surfingen meg til det amerikanske forlagshuset Thomas Nelsons hjemmesider, og gjorde meg oppmerksom på et blogganmeldelse opplegg, hvor du får tilsendt en bok gratis mot at du anmelder den på bloggen din. For å få en ny bok, må du faktisk poste en anmeldelse. De følgende skriverier er resultatet av dette. Det ligger ingen forpliktelser til å mene positivt, så alt som måtte framkomme av ytringer står for min regning.)

Jeg innrømmer glatt at i det jeg begynte å bla i boken “The X and Y of buy” av Elizabeth Pace, måtte jeg klype meg litt i armen og spørre hva som var sinnstilstanden min når jeg valgt meg akkurat denne boken. Boken er skrevet med tanke på markedsføring, og har en grunnleggende tese: I stedet for å lære seg alle slags kompliserte modeller om forskjellige kundetyper, reaksjoner og mønstre, kan man gjøre livet langt enklere for seg selv ved å navigere ut fra to enkle parametere: Kvinne og mann. Paces enkle slutning er nemlig at måten vi opptrer på når vi skal anskaffe oss noe, eller når vi responderer på markedsføring eller lignende henvendelser, aller mest er styrt av hvilket kjønn vi tilhører.

Ikke bare det: Den viktigste måten å forstå menn og kvinners oppførsel på er å gå tilbake til det gamle mønsteret med mannen som jegeren, og kvinnen som den passer redet. Som menn vil vi være fokusert på å finne det ene objektet vi er på jakt etter, sørge for at det har god nok kvalitet og så slå til. Kvinner der i mot, bedriver multi-tasking mens de handler, vurderer fram og tilbake, og ser alle ting ut i fra en helhetsvurdering av hva som vil være bra for hennes omgivelser og rede.

Jeg har et ambivalent forhold til hvordan jeg skal forstå denne boken. Jeg kan ikke skjønne annet enn at den tråkker i alle salater som finnes vedrørende moderne kjønnsrolleforståelser (og forfatteren er for sikkerhets skyld kvinne). Ikke det at det er galt i seg selv, men jeg er generelt skeptisk til veldig forenklede og generaliserende uttalser om hvordan menn og kvinner er. Likevel – boka har – i rykk og napp blitt fortært på sengekanten, med tidvis høytlesing for Hildegunn, og det er ikke til å komme unna at det i perioder har vært hyppig gjenkjennende humring. Det ER jo noe i at mange av oss menn gjerne liker å få handelen unnagjort – og med litt andre parametre enn kvinner.

For å si det sånn: Du gidder ikke bestille denne boka på Amazon. Men hvis du skulle få en sjans til å høre Elizabeth Pace snakke om emnet i en halvtime ville jeg lånt et lite øre til det. Sånn for morro skyld.

Lest: Drops like stars – A few thoughts on creativity and suffering

“I know a man who has two sons. Both of his sons are married, and both their wives became pregnant in the same year. Out of the two pregnancies, one ended in a miscarriage, the other in a healthy baby boy. And so twice in that year this man I know went to the same hospital, walked down the same hallways with his same family members. The first time to grieve and mourn, the second time to rejoice and celebrate. We live in the hallways don’t we? In the hallways. We’ve left one room and gone to the other. We’ve sat outside waiting. We’ve felt that kind of pain and been overwhelmed by that kind of joy. We’ve all been in the hallways in one way or another, haven’t we? Maybe not the same family, in the same hospital, in the same hallways. But this man with two sons, we know his story, because it is our story.”

Slik begynner Rob Bells nye bok “Drops like stars: A few thoughts on creativity and suffering.” Bell går til de hendelsene i livet som gjør at livet ikke blir som tenkt. De hendelsene som sprenger rammer og bokser, og gjør at livet blir annerledes. Og sier at målet hans denne gangen er ikke å spørre “hvorfor?” i møte med det som gjør vondt, men snarere “Hva nå?”. Og så går han i gang med å beskrive hvordan en slik situasjon gir nye muligheter til å forme livet.

Tekstlig sett er det en kort og enkel bok, unnagjort på en time eller to. Men denne gangen har Bell alliert seg med en fotograf og brukt bilder og design til å formidle historier og poeng. Og rent utseende og opplevelsesmessig er det blitt ei meget stilig bok.

Som i tidligere bøker skriver Bell i korte, poengterte og innholdsmettede setninger. Han slipper ut mange tråder på kort tid, og knytter dem etterhvert sammen til en mening. Det gjør at teksten hans er frisk og fristende å lese.

Jeg har hatt stor glede av de forrige bøkene til Rob Bell, på hvert sitt hvis. Denne gangen tenker jeg kanskje at boka mer er en flott opplevelse, enn at det den gir vesentlig nye bidrag i sitt innhold. Språk, perspektiv og utforming er stadig friskt, men innholdet er kanskje ikke originalt på samme måte denne gangen.

Likevel: Opplevelsen er nok i seg selv – når du har en ledig time eller to, er denne boka vel verdt å sette seg ned med.

Lest: Å leve en drøm

Det har vært nok av stoff om Barack Obama det siste året, så hvorfor lese 400 sider til om ham? Vel, denne selvbiografien er noe av det mer lesverdige biografiske materialet jeg har vært borti på en stund. Her forteller Obama både om oppveksten uten far, om tiden som sosialarbeider i Chicagos fattige strøk, og reisen til Kenya og sine egne røtter. Som en tråd gjennom hele boken foregår hans egen kamp for å forstå sin identitet som halvt amerikansk og halvt afrikansk, halvt svart og halv hvit. Hvordan forstå arven til en far som ikke er der? Hvordan forhold seg til en hudfarge som gjør at alle behandler ham annerledes, men som er arven fra noe han ikke kjenner?

Obama skriver godt, levende, og lett å følge. Det er en spennende historie, en annerledes historie, og det faktum at han noen år etter å ha skrevet det som president gjør det ikke mindre interessant.

Anbefales.

ReJesus

Flere enn meg som holder på å pløye gjennom ReJesus av Hirsch & Frost? Noen som blir med på en kollokvie/samtalegreie ut i fra boka? Foreslår 2 økter på bøker og børst i løpet av de nærmeste ukene, halve boka hver gang, om noen blir med.

Ny bok: Oops jeg tilba igjen…

En av mine beste venner, og gode kolleger her på IMI, Thomas, debuterer denne måneden som forfatter. Boka “Oops jeg tilba igjen – inn i en tilbeders sinn”, ble i dag stukket rykende fersk i handa på meg – og slippes til de store masser under Impuls senere i måneden. Jeg har lest manuset før, og anbefaler den gjerne. Kommer sikkert tilbake til den her, men kan jo foreløpig sitere det jeg selv skrev om boka etter å ha lest manuset:

“Ikke noe miljø har betydd mer for mitt eget forhold til lovsang enn Impuls. De har åpnet opp den store “lovsangssekken” for meg, og vist meg veien til noe mer enn sang og musikk. De har lært meg noe om å tilbe, og vist meg veien til noe som er blitt en av mine mest kjære måter å nærme meg Gud på. I denne boka setter Thomas ord på mange av de verdiene som ligger under det Impuls har lært oss. Men heldigvis gjør han mer enn å dokumentere: han peker framover, og gir oss noe å strekke oss etter. Anbefales!”

Boklogg: Ketil Bjørnstad møter Kolbein Falkeid

Denne julen har jeg kost meg med en bok om haugesundsdikteren Kolbein Falkeid. Mitt kjennskap til ham startet med Vamp, som han helt siden bandets start har levert tekster til. Da nysgjerrigheten var vakt, ga jeg meg i kast med noen av diktsamlingene hans, og har hatt glede av det. Nå ønsker jeg meg hans “samlede dikt”.

Denne boken er bygd på fem samtaler mellom Falkeid selv, og bokens forfatter Ketil Bjørnstad. Det er ikke en biografi, men kaller seg et “nærbilde.” Det betyr at boken inneholder en del biografisk materiale – om hvem Falkeid er og hva han har opplevd – men ikke uttømmende historiefortelling om hele hans liv. Mer som en døråpner inn til Falkeids diktning og det han har vært opptatt av.

Og jeg laser meg fascinere av en mann som har tenkt og skrevet gjennom et langt liv, og aldri parkert. Et vendepunkt i diktningen kom da datteren Helga tok livet sitt, og han utgav samlingen “En annen sol”, som en respons på denne. Nå i de senere årene har han også forholdt seg mer til sin egen opplevelse av aldring, og det å bli gammel. Nettopp å lese hans tanker rundt dette har vært nyttig i dager hvor jeg selv er hos mine foreldre, og har måttet reflektere myte over deres aldring.

En ydmykhet i møte med tilværelsen, verden, og ens egen plass og begrensninger i møte med den er og karakteristisk. Uten å skrive om Gud eller kalle seg troende, omtaler Falkeid seg som åpen for den religiøse dimensjon og gjør seg flere interessante betrakninger i den forbindelse.

Deilig er det også, at det går ann å skrive bøker som ikke er mer enn 150 sider, men virkelig sier noe viktig og substansielt. I en tid hvor det av og til kan virke som alle bøker skal være lenge, og alle filmer skal være i tre timer, er det deilig med noen som vet å snakke kort og vesentlig.

Anbefales ikke for alle og enhver, men meget sterkt for den som er interessert.