Ikke bare fortid og nåtid

1. juledag og vel plassert med svigerfamilien på Moster. En god julaften i går, i barnas tegn.

Teksten som har åpnet opp julen for meg i år, har vært Maria og hennes lovsang, slik den fortelles i Lukas 1, 39-56. Selve lovsangen, som begynner i i v. 47b bærer med seg stemningen av en skikkelig feiring. Rett nok kanskje en mer velformulert og poetisk feiring enn det jeg ofte selv bidrar med når jeg blir virkelig entusiastisk (eksempelet jeg brukte dag jeg talte over dette søndag før jul var den ekstatiske utavkroppenbrølogløpisirkel feiringen da Norge slo Brasil st.hans aften 1998.), men vi snakker om noe som virkelig får Maria til å hente fram de store ordene. Hun snakker om å opphøye, fryde seg, prise salig, store ting, han den mektige osv.

Det bemerkelsesverdige er at innholdet i Marias feiring ikke bare handler om det som er, men om det som skal komme. Det hun allerede vet er at hun er med barn, og at det har skjedd på merkverdigste vis. Når engelen besøkte henne for å gi budskap om dette(se fra vers 30) ga han også en del løfter om hvem dette barnet skulle være. Og når Maria bryter ut i sin feiring, så feirer hun ikke bare det hun vet allerede vet -men hun griper fatt i det hun er blitt lovet, og feirer det også.

Denne julen har du og jeg mulighet til å feste blikket på fortellingen om Gud som ble menneske, og lot seg føde i en fattig stall, og gripe fatt i løftene som ligger i den historien. Løfter om Guds vilje til å komme oss nær. Om Guds vilje til å “få skitt på henda” for å handle inn i denne verden og menneskers liv. Og flere løfter om hvem Gud er, og kan være i våre liv, kan vi finne i det vi lar juleevangeliet tale inn i våre liv.

Gjør vi det, kan jula få lov til å bli noe mer enn en markering av det som har vært, og er. Den kan også få lov til å si noe om det som ligger foran. Løftene kan få lov til å gi mot, håp, og sette kurs for dagene som ligger foran.

Selv vet jeg om flere ting og områder i livet hvor jeg trenger dette. Hvor jeg vet jeg trenger Guds hjelp for å klare det. Eller hvor jeg ønsker endring, vet at jeg må ta valg som koster eller jeg ikke har lyst på, og hvor Guds løfter om hvem han er – og hvem han vil være i livet mitt kan gi håp og mot til å faktisk gå på det. Derfor trenger jeg å feste blikket på fortellingen om Gud som ble menneske denne jula.

Jeg trenger å feire, ikke bare tradisjonen, ikke bare det som har vært – i året som ligger bak, men også løftene for det som ligger foran. Det gir mot og tro for gode og utfordrende ting som ligger foran.

God jul!

Pottermania

Vel, da er jeg og Tom Willy i gang m Potter maraton. To av seks filmer unnagjort, og enda er helgen ung. Nærmere rapport følger:-)

Kindle?

I utgangspunktet har jeg vært skeptisk til konseptet med e-bøker. Som bokelsker liker jeg å ha bøkene i hånda, kunne skrible i dem, og ikke minst ha dem i tilgjengelig i bokhylla. Generelt har jeg vel også en hang mot å gå med ryggen inn i framtida på slike ting – jeg stod beinhardt på “cd i handa” konseptet, men registrerer at jeg det siste året har kjøpt flest plater i Itunes.

Samtidig har jeg en voksende interesse for duppeditter som kan gjøre ting jeg er glad i mer tilgjengelig, enklere, og gøy å bruke. Ipoden gir meg musikken min når og hvor jeg vil, Iphonen mail, kalender og diverse applikasjoner. Og et lesebrett kan altså gi bøkene?

Det var i alle fall når jeg kom over Amazons lesebrett Kindle at jeg for alvor fattet interesse. Antagelig kjøper jeg rundt 25-30 bøker fra Amazon i året, primært bøker som går på kristenliv/teologi/ledelse/sosiologi/kulturforståelse osv. Skjønnlitteraturen tar jeg primært på norsk – fra biblioteket. Med Kindle kan jeg få disse bøkene på minuttet, i stedet for å vente 2-3 uker på levering – og: de koster vesentlig mindre. I tillegg til at du altså kan bringe med deg et lass bøker rundt omkring uten å få varige men i skuldre og rygg(kona mobber meg stadig for de 35 bøkene som ligger på nattbordet mitt) – alle sammen i et lesebrett.

Lenge kunne jeg nøye meg med tanken – siden Kindle kun var tilgjengelig i USA. Men for et par måneder siden kom den globale versjonen, og for 259 dollar kan den bli min også her i Norge. Vil jeg gjøre en såpass stor investering? For noe jeg har et litt ambivalent forhold til?

En mulighet dukket opp: Du kan laste ned Kindle applikasjon for Iphone, PC og snart også Mac helt gratis – og så kjøpe bøkene til vanlig Kindlepris(av og til ned mot 25% av original bokpris), få dem inn på din iphone eller mac på minuttet og lese der. Kanskje er det løsningen? Forfatter og Kindleentusiast Eirik Newth sier til og med at du bør gjøre dette for å se om du liker det, før du bruker penger på selve lesebrettet.

Så nå er Kindle for Iphone installert, og et par bøker hentet ned. Allerede på kveld nr 1 dro jeg nytten av å kunne lese etter at kona krevde lyset slokkes, men jeg vet enda ikke om selve leseopplevelsen er tilfredsstillende. Noen andre som har prøvd dette og har input?

Tilbyr hjertet

Bønn er et mirakel og et mysterium. Har man tråkket lenge nok i kristelige sko kan det av og til stå i fare for å bli en selvfølge, men at du og jeg får være helt nær Han som er skaper og opprettholder av alt – og snakke med ham om alt vi måtte ønske – er hinsides enhver selvfølgelighet.

Kanskje har du som jeg og opplevd at bønn av og til er en kilde til visse utfordringer. Dårlig samvittighet for at det ikke bes nok. Forsøk på å ulike måter å ordne bønnelivet på for å få det til å fungere. Og så videre.

Hver dag leser jeg en salme, og tidligere denne uken var den noen vers som traff inn i noe jeg tror Gud har minnet meg om i det siste:

La min bønn få gjelde som røkelse for deg, mine løftede hender som offer om kvelden.

Oversatt en hel del år, og sjekka mot noen andre referanser, kan det nesten høres ut som om han som skriver salmen sier noe sånt som: “Ta i mot det jeg har å legge fram for deg deg. La det gjelde som min bønn, som mitt offer.”

Her en kveld skulle jeg og Hildegunn be litt. Så endte vi opp med å snakke om noen som stod på, og både klokke og kropp meldte om sengetid. Hildegunn spør: “Kan vi kalle samtalen en bønn?”

I det siste har jeg ved enden av samtaler som avsluttes i bønn tatt meg i be noe slikt som “Vi tilbyr denne samtalen som vår bønn til deg, Gud.” Sagt litt annerledes: Her har vi, to eller flere, som ønsker å følge deg, tenkt høyt sammen og forsøkt å finne gode veier å gå, rette tanker og tenke. Vi har egentlig ikke så mye mer fornuftig å si enn det som er sagt. Men du er her Gud, og vi tilbyr det som ligger i hjertene våre til deg.”

Bønn er mangt. Det finnes tider for å kjempe i bønn. For å jage. Men kanskje finnes det og tider for å finne hvile i at vi kan tilby hjertet vårt – og det som rører seg der -til Gud, uten så mange flere ord og formuleringer. Med bønn, og tro på, at Han vil ta det i mot. Så kan heller mer tid brukes til stillheten. Til å høre om Han har å noe å si. Til å bare være nær Han.

Om dette ga mening – kan du jo f.eks. sette på “Alt til deg” av Paul Grønseth og tenke litt mer på det:-)

Forventninger

“One characteristic that marks the average church today is lack of anticipation. Christians when they meet do not expect anything unusual to happen; consequently only the usual happens, and that usual is as predictable as the setting of the sun…

We need today a fresh spirit of anticipation that springs out of the promises of God. We must declare war on the mood of nonexpectation, and come together with childlike faith. Only then can we know again the beauty and wonder of the Lord’s presence among us.”
AW Tozer

(Via)

- Nå blei jeg forundra

Fredag natt kunne unge Ellingsen i beste sendetid observeres blant festkledde mennesker i Stavanger sentrum ikledd gul refleksvest, og med en grønn buss midt på torget som base. Høres merkelig ut? Vel, det var en glimrende stund. Kort om bakgrunnen:

* Lys i Mørket er et av IMI Kirkens misjonale fellesskap. De har kjøpt en egen buss, og er minst en gang i måneden tilstede i sentrum på nattestiden i helgen – for å være tilgjengelig for mennesker som er på byen. Her kan de få en kaffe, et sted og sitte og slappe av(bussen er trivelig innredet), en prat, og forbønn om de ønsker.

* Ved innledningen til fjorårets julebordsesong ønsket Stavanger Sentrum å gjøre noe for å skape en tryggere by i periode som de av erfaring visste var preget av mye bråk. Så de spurte en del frivillige aktører, der i blant IMI, om være med på en tilstedeværelse som kunne skape økt trygghet. Det ble en suksess, med blant annet markert nedgang i antall voldsepisoder. Så nytt initiativ ble tatt i år. Det viste seg at IMI var en av få av aktører som var klare til å stille. Og i år fikk vi lov til å ha med oss bussen ned på torget. Hver fredag og lørdag kveld i den måneden det står på. Så bemanner forskjellige cellegrupper fra kveld til kveld.

Fredag var det vår tur. Sammen tre andre fine fyrer, og Einar Martin fra Lys i Mørket møtte vi opp 23-tiden, spente på å se hvordan dette ville bli. Jeg innrømmer glatt at gamlisfaktoren slo inn, og jeg begynte å grue meg når jeg litt tidligere i uken oppdaget at vi skulle være ute til kl. 04. Så lenge har jeg ikke vært oppe på aldri så lenge. Men jeg forsikret meg med et par timer på øyet tidligere på kvelden, og stilte klar og motivert.

Og for en fin kveld det ble! Folk ramlet inn mot bussen fra første stund, fortrinnsvis unge folk, som var klare for en kaffe, slappe litt av i et sete, og mange for å slå av en prat. Om alt fra bongordninger på julebord, til en hel del om tro og tvil, og hvem vi var. Men vi fikk også gå rundt i byen og bidra med enkle ting som å hjelpe ei dame til drosjekøen, vise en østlending hvor Taket lå, og småprate litt her og der. Det var mye takknemlighet for at vi var der.

Sent på kvelden stanset en Lillestrømling litt fortumla opp utenfor bussen, og lurte på hva dette var. Jeg forklarte enkelte, og det ble stille en liten stund.

- Nå blei jeg forundra. Tenk at det står en buss midt på torget bare for å ta i mot folk. Nå blei jeg forundra.

(stillhet. pause)

- Hvis jeg går inn, må jeg være med på noe slags foredrag da?

- Neida, det er bare å slå seg ned. Lyst på en kaffe?

Og med positivt svar, og litt koffein i blodet ble det en fin liten samtale om noen store ting i livet, før drosjekøen kalte.

Det er mange små historier fra denne kvelden. Men du verden for en stor kveld det ble. Og for småbarnsfar med gamlistendenser vakte det en viss eufori å oppdage at jeg for første gang på lenge kom hjem så sent at morgendagens aviser var på plass i postkassa til inspeksjon før leggetid.

Her er tidenes kokk!

Hva var livet uten gode venner? Nyter en deilig tre retters komponert av denne karen.

Amatør

En av tingene som kan få meg til og føle meg som gamlis er det faktum at jeg setter pris på Anne Grete Preus sin musikk. I høst er hun ute med ny plate, som også inneholder noen akustiske nyinnspillinger av gamle sanger. Det har gitt anledning til å friske opp en gammel favoritt som inneholder noen linjer jeg gjerne adopterer som motto:

Jeg var så redd for å mislykkes før
Nå vil jeg bare prøve
Å være en fin amatør
En som prøver, vil og lærer
Som håper drømmen bærer

Les hele teksten her.

Blogg verdt å merke seg

Bloggverdnen har fått en ny tilvekst som er vel verdt å få lagt inn i lista over ting du sjekker. Ove Conrad Hansen, lærer på Misjonshøgskolen og eldste her i IMI, må være den mannen jeg kjenner som leser flest bøker. Og med teologi, kirke, og alt som lukter misjonalt som særområde er det ikke til å legge skjul på at jeg sjelden møter han uten at han nevner en bok jeg tenker jeg burde fått lest. Noe som selvsagt ikke er realistisk. Derfor er det med stor glede jeg kan si at Ove Conrad nå har fått sin egen blogg, hvor han blant annet legger ut omtaler av en del av det han leser. Følg med, følg med.

I lokalmediene

Et lite stykke ute i dette innslaget ser du unge Ellingsen figurere i lokalmediene. Noen kommenterte at det var en merkelig sak jeg valgte når jeg første skulle ta bladet fra munnen?