Lest: The X and Y of buy av Elizabeth Pace

(En sommerdag tok surfingen meg til det amerikanske forlagshuset Thomas Nelsons hjemmesider, og gjorde meg oppmerksom på et blogganmeldelse opplegg, hvor du får tilsendt en bok gratis mot at du anmelder den på bloggen din. For å få en ny bok, må du faktisk poste en anmeldelse. De følgende skriverier er resultatet av dette. Det ligger ingen forpliktelser til å mene positivt, så alt som måtte framkomme av ytringer står for min regning.)

Jeg innrømmer glatt at i det jeg begynte å bla i boken “The X and Y of buy” av Elizabeth Pace, måtte jeg klype meg litt i armen og spørre hva som var sinnstilstanden min når jeg valgt meg akkurat denne boken. Boken er skrevet med tanke på markedsføring, og har en grunnleggende tese: I stedet for å lære seg alle slags kompliserte modeller om forskjellige kundetyper, reaksjoner og mønstre, kan man gjøre livet langt enklere for seg selv ved å navigere ut fra to enkle parametere: Kvinne og mann. Paces enkle slutning er nemlig at måten vi opptrer på når vi skal anskaffe oss noe, eller når vi responderer på markedsføring eller lignende henvendelser, aller mest er styrt av hvilket kjønn vi tilhører.

Ikke bare det: Den viktigste måten å forstå menn og kvinners oppførsel på er å gå tilbake til det gamle mønsteret med mannen som jegeren, og kvinnen som den passer redet. Som menn vil vi være fokusert på å finne det ene objektet vi er på jakt etter, sørge for at det har god nok kvalitet og så slå til. Kvinner der i mot, bedriver multi-tasking mens de handler, vurderer fram og tilbake, og ser alle ting ut i fra en helhetsvurdering av hva som vil være bra for hennes omgivelser og rede.

Jeg har et ambivalent forhold til hvordan jeg skal forstå denne boken. Jeg kan ikke skjønne annet enn at den tråkker i alle salater som finnes vedrørende moderne kjønnsrolleforståelser (og forfatteren er for sikkerhets skyld kvinne). Ikke det at det er galt i seg selv, men jeg er generelt skeptisk til veldig forenklede og generaliserende uttalser om hvordan menn og kvinner er. Likevel – boka har – i rykk og napp blitt fortært på sengekanten, med tidvis høytlesing for Hildegunn, og det er ikke til å komme unna at det i perioder har vært hyppig gjenkjennende humring. Det ER jo noe i at mange av oss menn gjerne liker å få handelen unnagjort – og med litt andre parametre enn kvinner.

For å si det sånn: Du gidder ikke bestille denne boka på Amazon. Men hvis du skulle få en sjans til å høre Elizabeth Pace snakke om emnet i en halvtime ville jeg lånt et lite øre til det. Sånn for morro skyld.

Lest: Drops like stars – A few thoughts on creativity and suffering

“I know a man who has two sons. Both of his sons are married, and both their wives became pregnant in the same year. Out of the two pregnancies, one ended in a miscarriage, the other in a healthy baby boy. And so twice in that year this man I know went to the same hospital, walked down the same hallways with his same family members. The first time to grieve and mourn, the second time to rejoice and celebrate. We live in the hallways don’t we? In the hallways. We’ve left one room and gone to the other. We’ve sat outside waiting. We’ve felt that kind of pain and been overwhelmed by that kind of joy. We’ve all been in the hallways in one way or another, haven’t we? Maybe not the same family, in the same hospital, in the same hallways. But this man with two sons, we know his story, because it is our story.”

Slik begynner Rob Bells nye bok “Drops like stars: A few thoughts on creativity and suffering.” Bell går til de hendelsene i livet som gjør at livet ikke blir som tenkt. De hendelsene som sprenger rammer og bokser, og gjør at livet blir annerledes. Og sier at målet hans denne gangen er ikke å spørre “hvorfor?” i møte med det som gjør vondt, men snarere “Hva nå?”. Og så går han i gang med å beskrive hvordan en slik situasjon gir nye muligheter til å forme livet.

Tekstlig sett er det en kort og enkel bok, unnagjort på en time eller to. Men denne gangen har Bell alliert seg med en fotograf og brukt bilder og design til å formidle historier og poeng. Og rent utseende og opplevelsesmessig er det blitt ei meget stilig bok.

Som i tidligere bøker skriver Bell i korte, poengterte og innholdsmettede setninger. Han slipper ut mange tråder på kort tid, og knytter dem etterhvert sammen til en mening. Det gjør at teksten hans er frisk og fristende å lese.

Jeg har hatt stor glede av de forrige bøkene til Rob Bell, på hvert sitt hvis. Denne gangen tenker jeg kanskje at boka mer er en flott opplevelse, enn at det den gir vesentlig nye bidrag i sitt innhold. Språk, perspektiv og utforming er stadig friskt, men innholdet er kanskje ikke originalt på samme måte denne gangen.

Likevel: Opplevelsen er nok i seg selv – når du har en ledig time eller to, er denne boka vel verdt å sette seg ned med.

Livslang læring

Mandag var jeg og konemor ute og feiret 5 år som rette ektefolk. Selve dagen var i juli, men grunnet magesjau – eller farrang, som er mitt favorittbegrep for den tilstand – måtte middagen utsettes.

Foruten deilig mat på City Brasserie, var det selvsagt tid for oppsummering og refleksjoner rundt 5 års ekteskap(og 9 år som kjærester). Jeg skal spare både dere – og oss – for de store utleggelser eller mest intime detaljer. Men la meg bare nevne et moment jeg synes er interessant. På den ene siden kan jeg med hånden på hjertet si at jeg opplever både kona, og det å være gift med henne, bedre enn noensinne. Og det er ingen tvil om at forholdet og ekteskapet har vokst i løpet av disse årene(som fortsatt er ganske få, i den store sammenhengen). På den andre siden føles det som jeg er mer oppmerksom enn noensinne på alt jeg har å lære og utvikle meg på, for å få samlivet til å fungere best mulig.

På den ene siden kan jeg ikke tenke meg noe bedre enn å være gift med Hildegunn. Og det har virkelig bare blitt bedre. Tryggere. Morsommere. Mer lærerikt. Og hun er bare bedre. Finere – både inni og utapå. Jeg liker henne som enda litt mer moden dame enn for 5 år siden:-) Jeg ser at vi har vokst sammen. At vi har lært om hverandre, og om oss to sammen. Og funnet språk og stil som funker stadig bedre.

Likevel: Opplevelsen av framgang betyr ikke at det er blitt mindre utfordrende å leve sammen. Snarere føler jeg meg langt mer oppmerksom nå enn for 5 år siden på alt jeg med fordel kan være bevisst på og jobbe med for at samlivet skal fungere best mulig.

Det er altså ingen nødvendig sammenheng mellom positiv utvikling i ekteskapet, og at men dermed er mer utlært eller ferdig produkt som ektefelle. Kan synes som det blir livslang læring, dette her.

Hjem, kjære hjem

Etter kun 10 netter i egen seng siden St. Hans, er det en ubeskrivelig deilig følelse å igjen være på plass i Svend Foynsgate 43. Sekker pakkes ut, og ting finner sin vante plass. Joggeskoene kommer på og får seg en tur rundt Mosvannet. Kaffekanna fylles opp igjen. Og vet at nå har vi tenkt å være her en stund.

Sommeren har hatt sin del med farting. Generalforsamling i Trondheim. Slektstreff i Redal. OASE i Skien. Dansk OASE i Odder ved Århus. Familiefest på Andøya i Nordland. Og til slutt nesten to herlig late uker hos svigers på Bømlo. Noe har vært jobb, de siste fire ukene har vært ferie. Men fint har det vært. Utenom svippturen til Danmark har vi vært hele familien på tre hele tiden, og fått mye tid sammen.

Noe av det jeg verdsetter høyest med slike sommerbrekk er at hverdagen kobles av lenge nok til at en virkelig kjenner at noe er annerledes, at systemet tømmes, og nærmest nullstilles litt. Og at lysten på høsten kommer snikende, ikke fordi kalenderen viser at den må – men fordi en er klar igjen.

Jeg liker å komme til punket i ferien hvor jeg virkelig kjenner at jeg er blitt travel i min langsomhet. At tempoet er blitt så lavt, at når en har lagt et par planer for dagen som vanligvis ville være for parenteser å regne – ja, så er egentlig denne dagen full og kan ikke planlegges mer. Det er litt som med gamle tanter den dagen de har en time hos frisøren eller legen. Da er liksom den dagen gått for dem, og det er nyttesløst å få dem med på en annen avtale i tillegg.

Ikke dermed sagt at sommerferie ikke er å gjøre noe. Joda, her har det vært fisking, lesing, rustpussing, løping, sosialisering, husmaling osv. Men kom ikke å press inn for mange avtaler – det har jeg slett ikke tid til. Jeg skal jo tross alt på butikken i dag.

Nå er ferien over. I morgen begynner hverdagen, men dens vaner. Opp tidlig, lese dagens tekster, en løpetur, litt frokost og så avgårde til kontoret og dagens oppgaver. Hjem til Hildegunn og Elia, avtaler med venner, naudsynte gjøremål og vidare med. Jeg gleder meg til det. For hverdagen er det jeg liker aller best. Menneskene jeg omgås her er de jeg trives aller best med. Jobben får jeg masse energi av. Så høst-09, det er bare å komme, jeg gleder meg!

Nevenyttig

Sitat svigerfar etter at han har ymtet om muligheten for at vi heller leier folk til å måle huset i sommer, i stedet for å gjøre det sjøl:

“Ikkje for å sei nåke gale, men du har jo ein jobb så kreve andre ferdighete, så gjere at da ikkje like enkelt for deg så for ein så bruke nevane på jobb kvar dag.”

Herren sørger for sine

I dag var det knallharde prioriteringer. Min nyvunne fotballkjærlighet gjennom de siste to sesongene, SIF, hadde sin hjemmedebut i Adeccoligaen – midt i IMIsk kirketid. Gudstjenesten kom først, og på vei til kirke kunne jeg konstatere at oppladningen på en oppjustert Siffen var i full gang.

Jeg har vel venner som synes valget i et slikt dilemma burde være åpenbart – men det er litt forskjellig hva de mener er åpenbart, å velge fotballen eller kirka. Selv om jeg gjerne skulle hatt pose og sekk lever jeg imidlertid stort sett ganske godt med å tilhøre en menighet som ikke har de mest fotballvennlige tidene – jeg får jo sett en god del av det fabelaktige spillet uansett. Men noen dager kniper det litt – som i dag, ved en slik spesiell anledning. L’pool – United er vel en annen jeg har kjent litt på.

Anyway. På vei hjem fra gudstjenesten passer jeg SIF og stadionuret viser 74 minutter, og 2-1 til bortelaget Moss. Jeg stopper opp for å se siste kvarteret – og hva skjer? Jo, i det jeg stanser opp gjør Rolly (Rolv Magne Olsen) 2-2! Fantastisk. Herren sørger sannelig for sine.

Nå har SIF åpnet Adeccoligaen med 4 poeng på to kamper, og det som ligger foran kan bli riktig spennende!

Han er oppstanden

Ja, han er sannelig oppstanden!

1. Påskedag. Oppstandelsen. Liv. Dagen som stadfester at kristen tro er mer enn et regnestykke om synd, det handler om livets krefter som vant over dødens krefter. Om at å høre til Jesus ikke bare er å frelses fra noe, men til noe.

Dagen er så langt markert slik den alltid markeres når jeg er i Tvedestrand, med Ottesang i kirka og påfølgende påskefrokost på Bedehuset jeg er vokst opp på. Fint å markere dagen slik. Fint å treffe mennesker som har betydd mye, men som jeg ikke lenger ser så ofte. Vemodig å se hvordan rekkene tynnes, alderen stiger, og lite nytt blod kommer til. Men fantastisk å få gå til gudstjeneste med en ung prest som er ansatt særlig for å bygge opp ungdomsarbeidet i byen. Heier på deg!

Årets påskevers for min del har blitt fra Salme 49:

8 Ingen kan løse ut sin bror
og gi Gud løsepenger for ham,
9 – det ble for dyrt å frikjøpe hans liv,
det må en oppgi for alltid –
10 så han kunne leve evig
og aldri gå i sin grav.

Ingen kunne gjort det Jesus gjorde. For oss mennesker er det lett å kjenne at har den fulle kontrollen på eget liv. Erik Fosnes Hansen skriver i en av bøkene sine noe slikt som at “Livet er en fugl, jeg er kvisten den sitter og vipper på.” Sannheten er at det er langt utenfor vår rekkevidde å ha kontroll over livet. Både det vi er gitt her og nå, og det evige. Ingen av oss kunne som Jesus sikret det for evigheten. Denne påsken har for meg blitt en tid for å refokusere på ærefrykten, ydmykheten og gleden over det livet får lov til å ha. Det er ingen selvfølge! Så la oss leve det til fulle, med takknemlighet og fokus på de rette tingene.

Snart går toget hjem til Stavanger igjen. Blir godt å komme hjem. Håper å se mange av dere da!

Påskeoppdatering

Yes. Da er vår lille familie vel på plass hjemme hos mor og far i Tvedestrand. NSB tok oss hele veien på punktlig og komfortabelt vis, og motbeviste sitt noe frynsete rykte på en fullstappet påsketogsdag. Tog er og blir i mine øyne en genial framkomstmåte. God tid til å lese, kikke på landskap og observere folk. I dag ble nye deler av Andy Crouch “Culture making” fortært – en bok jeg garantert kommer nærmere tilbake til her.

Noe av det flotte med en litt lengre ferie er at vi som par og familie igjen får sjans til å komme helt i synk med hverandre, med god tid til hele spekteret av tull, alvor, planlegging og organisering, rydd og vask, film og kos, bibel og bønn osv. Herlig å vite at vi enda har noen dager igjen. Og heldigvis handler ikke dagene bare om oss, men også om tid i godt selskap med andre folk vi er glad i.

Nå blir det familiefokus her hjemme noen dager. Tilbake i Stavanger 1. påskedags kveld.

God påske så lenge!

Skape kultur

Da sitter jeg på ferja med retning Arsvågen. Bømlo er delmål, bryllup i Førde er helgens hovedmål. Noen intense og gode dager er lagt bak, og jeg benytter anledningen til å slenge ut noen tanker jeg tenker mye på for tiden.

Ordet kultur har i en tid svirret i hode mitt. Hva slags kultur ønsker jeg  at skal skapes i miljøene jeg hører til i? Og hvordan skapes en slik kultur?

Andy Crouch åpner boken Culture Making slik:

“The essence of childhood is innocence. The essence of youth is awareness. The essence of adulthood is responsibility. This book is for people and a Christian community on the treshold of cultural responsibility.”

Så skriver han om hvordan ungdomsarbeid har vært noe av det som har hatt mest suksess i mange kirker de siste årene. Hvordan “cultural awareness” har vært høyt på agendaen, og hvordan det også har påvirket oss som kirker i alle generasjoner. Før han fortsetter:

“But what happens after youth ministry? What does it mean to not just culturally aware but culturally responsible? Not just culture consumers or even just culture critics, but culture makers?”

I kallet til å være folk som tar ansvar for å skape kultur, ikke bare tilpasse seg, tror jeg vi finner noe som er verdt å stanse opp for. Jeg tror det ligger noe enormt viktig her. For tiden får jeg lov å anvende det sammen med gode folk jeg jobber med i menigheten. Men det er like relevant inn mot vennegjeng, familie og arbeidsplass. Er du en som vil være med å ta ansvar for å skape en kultur? En kultur som representerer noe godt? Være en som ikke bare tilpasser seg, eller nyter godt av kulturen, men som preger den?

Som Crouch skriver handler dette om ansvarlighet – eller kanskje et annet ord er like treffende: modenhet. Fordi det handler ikke bare om å delta på noe, være tilstede osv, men om holdninger og handlinger. Om vilje til å reise seg opp og ta ansvar.

Crouch sier videre:

“We don’t make Culture, we make omelets. We tell stories. We build hospitals. We pass laws. These specific products of cultivating and creating are what eventually, over time, become part of the framework for the world of future generations.”

Kultur kan være et abstrakt ord. Og vi kan beskrive en kultur vi ønsker med abstrakte verdier. Men skal en kultur skapes, må den materialiseres i konkrete handlinger.

For et par helger siden hadde vi besøk av en gjeng fra USA. Noe av det som var utrolig treffende med dem var at de var utrolig preget av raushet og inkludering. Det var vanskelig å være i et rom de var i, og bli stående alene. En av dem ville naturlig ta kontakt med deg da. Det var vanskelig å føre en samtale med dem uten å bli vist omtanke, tilbudt overnatting om du kom til hjemstedet deres osv. Jeg vil si de hadde med seg en raus kultur. Men det ble ikke synlig gjennom ordet, men gjennom de konkrete handlingene.

Jeg har mange tanker om hva slags kultur jeg ønsker å være med å skape. Men nå er tiden ute, så det får bli en annen gang.

God helg!

Far too easily pleased

If you asked twenty good men today what they thought the highest of the virtues, nineteen of them would reply, Unselfishness. But if you asked almost any of the great Christians of the old he would have replied, Love. You see what happended? A negative term has been subsituted for a positive, and this is of more than philological importance. The negative ideal of Unselfishness carries with it the suggestion not primarily of securing good thing for others, but of going without them ourselves, as if our abstinence and not their hapiness was the important point. I do not think this is the Christian virtue of Love. The New testament has lots to say about self-denial, but not about self-denial as an end in itself. We are told to deny ourselves and take up our crosses in order that we may follow Christ;and nearly every description of what we shall ultimately find if we do so contains an appeal to desire.

If there lurks in most modern minds the notion that to desire our own good and earnestly hope for the enjoyment of it is a bad thing, I submit that notion has crept in from Kant and the Stoics and is no part of the Christian faith. Indeed, if we consider the unblushing promises of rewards promised in the Gospels, it would seemt that Our Lord finds our desires not too strong, but too weak. We are half-hearted creatures, fooling about with drink and sex and ambition when infinite joy is offered us, like an ignorant child who wants to go making mud pies in a slum beacuse he cannot imagine what is meant by the offer of a holiday at the sea. We are far to easily pleased.

(C.S.Lewis: The weight of Glory and other addresses)